På Moses stol – med det samme ansvaret for å formidle Guds lov og Guds vilje til folket som Moses en gang hadde. Moses står her som et uttrykk for hele loven. I synagogen var "Moses stol" en offisiell sitteplass. Luk 16:31
sitter Fariseerne og de skriftlærde – De skriftlærde og fariseerne skulle undervise hvordan man skulle leve etter Guds lov. De fleste skriftlærde var fariseere, men ikke alle fariseere var skriftlærde. Disse kunne være både prester og legfolk, og hadde som oppgave å fortolke den jødiske loven. Man regner med at det var ca. 6000 fariseere på Jesu tid.

følge med på og gjøre alt de sier til dere – i henhold til Moseloven, ikke i henhold til deres egne foreskrifter, som Jesus selv gikk i rette med. Matt 15:1ff
Men ikke gjør etter deres gjerninger – Fariseerne og de skriftlærde kunne lære rett selv om de levde feil. Til og med djevelen kan sitere skriften, 4:5-6 uten at det opphever skriften. Også demoner bekjente Jesus som Guds Sønn. Luk 4:41 Fokuset må alltid være på Guds ord, ikke hvem som siterer det.

de binder sammen tunge byrder som er vanskelige å bære – med uvesentlige lover og regler; ting som ikke var viktig for Gud.
men selv vil de ikke røre dem med en finger – At de ikke rørte dem med en finger, kan enten bety at de ikke selv overholdt lovene og reglene de laget for andre – eller at de ikke hjalp andre med å holde dem, men heller så ned på dem som ikke klarte det.

de gjør sine bønneremmer brede – pergamentruller med sitater fra Skriften som de bar på kroppen. Når de gjorde dem brede, skulle det indikere at det å holde seg til Guds ord var ekstra viktig for dem. Det var to slags bønneremmer: et for hodet og ett for armen. Den på armen ble festet slik at den var festet på innsiden av armen, mellom albuen og skulderen, for den skulle være så nærme hjertet som mulig. Man brukte vanligvis slike bønneremmer bare under bønn, men fariseerne hadde dem alltid på seg.
og sine minnedusker store – Dusker på kappen til minne om Guds befalinger. Men de gjorde dem ekstra store – ikke for at de skulle huske på Guds befalinger, slik Guds tanke bak det var, men for at andre skulle se at de gikk med dem.
    Begge deler hadde med deres religiøs forefengelighet å gjøre. Når Jesus sier at vi ikke skal være som dem, så er det en advarsel til kristne, at vi ikke skal ha den samme mentaliteten. Ikke vær en fariseer. Avsky åndelig forfengelihet hos deg selv.
    De utvalgte skriftstedene til minneduskene var: 2Mos. 13:1-10 og 11-16; 5Mos. 6:4-9 og 11:13-21. Minneduskene er beskrevet i 4Mos 15:38-40.

I synagogene vendte de fremste plassene mot forsamlingen. Dette var hedersplassene. Disse var reservert for de eldste og de skriftlærde.

Det å få hilsninger på torgene vil si ærefulle hilsninger, utover det som er en vanlig hilsen "i forbifarten."
Rabbi var en ærestilltel gitt til læremestre i teologi. Ingen av profetene hadde hatt denne tittelen, heller ingen av de jødiske lærerne før Hillel og Shammai, som levde omtrent på Jesu tid. Det var altså denne nye moten som Jesus angrep.

Rabbi var en tittel som betydde en professor i teologi; en ekspert.

ikke ikke kall noen på jorden deres Far – i åndelig betydning, ikke i familiær betydning. Disipene skulle gi æren til Gud, de skulle ikke ta noen ære til seg selv. De skulle føre mennesker til Jesus, ikke til Peter eller Johannes. De skulle gjøre mennesker til barn av Gud, og ikke gi seg selv en åndelige farsrolle som er forbeholdt Gud.

De skulle ikke la andre se på seg som åndelige autoriteter i seg selv. Dette står i skarp kontrast til nettopp fariseerne og de skriftlærde. Disiplene skulle kun ha én lærer, Jesus, – han som de også skulle peke på og henvise andre til.
«Den "lærer" som er nevnt her, kathegetes, var en veileder, en autoritet. [..] Jesus forbyr selvsagt ikke den apostoliske lærertjenesten, som han selv har innstiftet. APG 13:1ff Men han understreker at blant disiplene skal ingen dominere over hverandre.»

«Jesus setter opp disiplenes forhold til hverandre i kontrast til fariseernes livsmønster. Det er kristen ydmykhet kontra fariseisk stolthet. Religiøst herredømme eller dominans over andre har ingen plass i sann kristendom.» Thoralf Gilbrant.

ve dere – stakkars dem på dommens dag. De gjorde veien til Gud koplisert og vanskelig med sine mange regler og bud, som de ikke selv brydde seg om å holde. Men enda verre: de forkastet Jesus på egne vegne og forbød andre å anerkjenne ham som Messias. Joh 9:32-34
"Ve" – «[..] ouai, inneholder også en tone av sorg. Det er Guds rettferdige vrede som uttrykkes, men av et hjerte som brast i kjærlighet til menneskene.» Thoralf Gilbrant.

«De skriftlærde og fariseerne hadde god anledning til å tilegne seg andres eiendom ved bedrageri, ettersom de ofte ble rådspurt. De hadde jo kjennskap til loven. Deres antatte fromhet gjorde også at folk stolte på dem. Her refser Jesus dem for at de misbruker fromme kvinners eiendom.
    En del fariseere ba en time før den egentlige bønnetimen og en time etter. Dette gjentok de tre ganger om dagen, så de ba hele ni timer pr. dag. Nå var det ikke lengden av bønnen det var noe i veien med, men at de gjorde det for et syns skyld. De ville bli lagt merke til som ekstra fromme mennesker. Da kan til og med bønnen bli en vederstyggelighet.» Ord 28:9 Thoralf Gilbrant.

De ville ikke ha folk til å følge Gud, men seg selv. Dessuten bød det seg en mulighet for å kunne ta hånd om proselyttenes penger. Proselytter av hankjønn måtte omskjære seg, og ble da fullverdige jøder. Det var ærefullt å vinne en proselytt – og sikkert aller mest de som ble såkalt "nidkjære for loven". Men ifølge Jesus ble disse bare ble enda større hyklere enn dem selv.

Om noen sverger – At du skulle kunne sverge ved noe og så ikke trenge å holde løftet fordi det du sverget ved, ikke gjaldt – er like barnslig som å si at du har lov til å lyve, så lenge du holder to fingre i kryss bak ryggen. Det var "den åndelige eliten" som hadde kommet opp med disse tingene, som Jesus går i rette med.
«En ed var noe man måtte stå for om det var en såkalt "bindende ed". En slik ed inneholdt Guds navn og måtte for enhver pris holdes. Alle andre eder kunne etter disse "veilederes" mening brytes. Gullet som nevnes her, er ikke templets utsmykning, men de gaver som folket var kommet med. Matt 15:5 Veiledernes blindhet var en villet sådan. Derfor var de moralsk skyldige.» Thoralf Gilbrant.

Å være dåre gikk ut over det å være dum i forhold til intellekt eller visdom; det gikk på hjerteliv og karakter. En dåre betydde å være et dårlig menneske, rett og slett. Dåre var et svært fordømmende ord som kanskje var det værste man kunne kalle et menneske på Jesu tid.
«De var ikke bare blinde, men enda verre – dårer. Og dårer i bibelsk betydning betyr ofte det samme som store syndere. Gullet hadde ingen hellighet i seg selv, bare den det fikk fra templet. På et annet sted ville det ikke vært mer hellig enn annet gull. Det var derfor dårskap å sette det høyere enn templet.» Thoralf Gilbrant.

Det vil si, til å holde løftet sitt.

«Å være dåre gikk ut over det å være dum i forhold til intellekt eller visdom; det gikk på hjerteliv og karakter. En dåre betydde å være et dårlig menneske, rett og slett. Dåre var et svært fordømmende ord som kanskje var det værste man kunne kalle et menneske på Jesu tid.» Thoralf Gilbrant.

Rettferdig dom vil bl.a. si å dømme rettferdig i saker slik Gud ville gjort det. Ikke la skyldige slippe fri og ikke la uskyldige bli dømt, som er akkurat det motsatte av hva fariseerne og de skriftlærde gjorde når de dømte Jesus og slapp fri Barabbas. Matt 27:16-20
Barmhjertighet er medlidenhet i praksis. Da handler det ikke bare om å syns oppriktig synd på noen (medlidenhet), men også å gjøre noe med situasjonen (barmhjertighet). Medlidenhet fører ofte til barmhjertighet.
Tro handler om å tro på Gud; på hans eksistens, på hans vesen og på hans ord. En slik tro som Gud ønsker, bærer frukt som er i tråd med hans vilje.
Rabbiene utvidet tienden fra det gamle testamentet, til også å gjelde frukt og grønnsaker. I Talmud heter det at også urter fra kjøkkenhagen skulle det gis tiende av. Tienden skulle betales til underhold for levittene – de som gjorde tjeneste i templet. De urtene som er nevnt her, var av liten verdi. Mynte var en velluktende hageurt som man brukte til å strø på golv i hus og synagoger. Anis er det samme som dill.
«De skriftlærde og fariseerne var meget nøyaktige når det gjaldt små og uvesentlige saker, mens de overså de viktigere.» Thoralf Gilbrant.

«De strengeste blant jødene silte vin, eddik og annet flytende, så de ikke uforvarende skulle komme til å sluke noe urent. De hadde skrupler for slikt som ikke kunne skade særlig, mens de overså det som var mye verre. De brukte sin energi på totalt uvedkommende ting. Jesus nevnte et av de minste og et av de største dyrene jødene kjente til. Begge var regnet som urene og dermed ikke spiselige. Et gammelt bud blant jødene lød: Den som dreper en flue på sabbaten, er like skyldig som den som dreper en kamel. Jerus. Shabb.» Thoralf Gilbrant.

For dere renser utsiden av beger og fat – de var flinke til å fremstå som fromme og gudfryktige i det ytre, mens de egentlig var veldig umoralske og hyklerske.
Rov – Ting man har karret til seg urettmessig.
Nytelsessyke – Hektet på nytelse heller enn på Gud. Visdomsord: "Den som er nytelsessyk, vil omsider bli syk av nytelsen"
«Det er det vi er innvendig, som vi egentlig er. Når de renset fatene utvendig, var det ikke på grunn av hygiene, men fordi de var redde for å bli seremonielt urene. "Griskhet", akrasias, mangel på selvkontroll, uhemmet begjær.»  7:5 Thoralf Gilbrant.

Myggen var det minste urene insektet. Fariseerne var nøye på at dette ikke skulle komme inn i munnen, og filtrerte gjerne drikke med et tøystykke før de drakk for eksempel vin. Slik var de opptatt av å "avsile myggen." Kamelen var det største dyret i de traktene som var urent etter Moseloven. Poenget til Jesus er at de var svært opptatt av mindre viktige ting, men levde god med langt mer alvorlig urett.

"For dere er lik usynlige graver, som menneskene går omkring på uten å vite det."

«Det er mye mulig at de mente det de her hevdet. Det er en form for ubevisst hykleri som har preget enhver generasjon i større eller mindre grad. Man bedømmer fortiden som om man er fullstendig hevet over de synder som den tidens mennesker begikk.» Thoralf Gilbrant.

Fyll opp deres fedres mål med skyld. «Dette mål skulle de fylle til randen ved å drepe Jesus og disiplene hans. Paulus uttrykte seg på samme måte.» 1Tess 2:16 Thoralf Gilbrant.

Giftslangers avkom!

Abel var den første Gudsmannen som ble drept.

Dette skjedde bokstavelig talt da Jersualem ble ødelagt i år 70.

Jeg ville .. men dere ville ikke.. – Gud ville noe, folket ville noe annet. Konsekvensene ble dramatiske for folket. Gud trakk seg vekk fra dem. Det eneste som var tilbake, var et tomt gudshus (templet) som snart skulle jevnes med jorden (under den romerske invasjonen år 70).
«Lukas sier at han gråt over byen Luk 19:41 (egentlig "ukontrollert hulking"). Undergangen er noe de pådrar seg selv: Jeg ville – men dere ville ikke.» Thoralf Gilbrant.

Deres hus – ikke lenger Guds hus, men deres hus – er nå øde og forlatt. Templet ble ødelagt av romerne år 70. Alle hus uten Gud er øde hus.

Verset sikter sikter til Jesu gjenkomst. De ropte i sin tid "korsfest ham", men skal til slutt ende opp med å velsigne ham.