Matt Mark Luk Joh APG Rom 1 Kor 2 Kor Gal Ef Fil Kol 1 Tess 2 Tess 1 Tim 2 Tim Tit Filem Heb Jak 1 Pet 2 Pet 1 Joh 2 Joh 3 Joh Jud Åp 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28

    1Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en mann ved navn Julius, en offiser fra hæravdelingen til Augustus. 2Og etter å ha gått om bord i et skip i Adramyttium, satte vi til havs. Meningen var å seile langs kystene av Asia. Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss. 3Dagen etter gikk vi i land ved Sidon. Og Julius behandlet Paulus vennlig, og han ga ham frihet til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg. 4Da vi hadde lagt ut til havs igjen, seilte vi i ly av Kypros, siden vinden var imot oss. 5Og da vi hadde seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra, en by i Lykia. 6Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han førte oss om bord i det.
    7Etter flere dager med sakte fart, kom vi med nød og neppe til Knidos. Men da vi ikke kunne komme videre på grunn av vinden, seilte vi i le av Kreta rundt Salmone. 8Det var så vidt vi kom oss forbi der, men omsider nådde vi et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea.
    9Vi hadde nå brukt lang tid, og det var blitt farlig å ferdes på sjøen, for fasten var alt over. # Derfor advarte Paulus dem 10og sa til dem: «Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil medføre skade og betydelige tap – ikke bare for last og skip, men også for våre liv.» 11Likevel stolte offiseren mer på styrmannen og eieren av skipet, enn på det Paulus sa. 12Og siden havnen ikke egnet seg til overvintring, gikk flertallet inn for å dra derfra. Da ville de kanskje kunne nå Føniks og overvintre der. Dette er en havn på Kreta, som er åpen mot sørvest og nordvest.

    13Og når det blåste en svak sønnavind, antok de at de hadde fått ønsket sitt oppfylt. Og de satte til havs og seilte langs Kreta, nær land. 14Men ikke lenge etter oppsto en sterk hvirvelvind som kalles evrakylon, og som kom ned fra øya. 15Og når skipet ble rammet av den, kunne det ikke holde stand, og vi lot det drive. 16Og da vi var kommet i le av en øy som heter Klauda, fikk vi med nød og neppe berget livbåten. 17Da de hadde fått den om bord, surret de tau om skipet som en nødhjelp. # Og siden de fryktet for å drive like ned på Syrten, tok de ned seilene, og slik drev de av sted. # 18Vi ble nå kastet omkring av stormen, og dagen etter begynte de å kaste lasten over bord. # 19Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr i sjøen. 20Og siden verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det voldsomme uværet bare fortsatte, var det fra nå av ute med alt håp om å bli reddet.
    21Men etter lang tid uten mat, sto Paulus frem blant dem og sa: «Menn, dere skulle hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet! 22Men nå ber jeg dere om å være ved godt mot, for ingen av dere skal miste livet – bare skipet skal gå under. 23For i natt sto det en engel hos meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener, 24og sa: 'Vær ikke redd, Paulus! Du skal stilles frem for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.' # 25Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud, at det skal gå slik det ble sagt meg. 26Men vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
    27Det var nå den fjortende natten. Og midt på natten, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene at det bar mot land. 28Og de loddet dybden og fant ut at den var tjue favner. * Da de var kommet litt lenger fram, loddet de igjen og fant ut at den nå var femten favner. * 29Og siden de fryktet for at vi kunne støte på skjærene, kastet de ut fire ankere fra akterstavnen, # og håpte at det snart var dag. 30Men sjøfolkene var på vei til å forlate skipet. De firte ned livbåten på sjøen, og ga inntrykk av at de skulle legge ut et anker fra forstavnen. 31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet.» 32Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive bort.
    33Og da det nærmet seg daggry, oppfordret Paulus dem innstendig om å spise, og sa: «I dag er det den fjortende dagen dere har gått i spenning på tom mage, uten å spise noe som helst. 34Derfor ber jeg dere om å spise noe, for helsens skyld; for ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå.» # 35Og da han hadde sagt dette, tok han et brød og takket Gud for alles øyne; og han brøt en bit av det og begynte å spise. 36Da fikk de alle nytt mot, og tok selv til seg føde. 37Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler på skipet. 38Og da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på havet.

    39Da det ble dag, visste de ikke hvor de var, men de ble oppmerksomme på en bukt med en sandstrand. Og de bestemte seg for å gå på grunn, om det var mulig. 40De kappet da ankrene og lot dem gå i sjøen. De løste også tauene som de hadde surret rorene med. Deretter heiste de storseilet for vinden og styrte mot stranden. 41Men de drev inn mot en grunne som hadde dypt vann på begge sider, og her støtte de på grunn. For-skipet satte seg fast og stod urørlig, mens akterskipet ble slått i stykker av de kraftige bølgene. 42Soldatene ville nå drepe fangene, så ikke noen av dem skulle svømme av sted og rømme. # 43Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i å utføre planen. Og han befalte at først skulle de som kunne svømme, hoppe over bord og komme seg på land – 44deretter skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. Og slik kom alle seg trygt på land.