DAG
AFTEN
NATT
a-å
Matt
Mark
Luk
Joh
APG
Rom
1 Kor
2 Kor
Gal
Ef
Fil
Kol
1 Tess
2 Tess
1 Tim
2 Tim
Tit
Filem
Heb
Jak
1 Pet
2 Pet
1 Joh
2 Joh
3 Joh
Jud
Åp
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
1Derfor, hellige brødre, dere som har fått del i et himmelsk kall: Legg merke til den apostel og yppersteprest som vi bekjenner – Kristus Jesus.
Wherefore, holy brethren, partakers of the heavenly calling, consider the Apostle and High Priest of our profession, Christ Jesus;
2Han var trofast mot ham som innsatte ham, slik også Moses var tro i hele Guds hus.
#
Han var trofast mot ham som innsatte ham – Han, Jesus, var trofast mot Gud, som innsatte ham.
slik også Moses var tro i hele Guds hus – Det vil si, slik Moses var tro mot Gud, som Guds utvalgte leder for Israelitten. For Moses ga aldri etter for press, fulgte aldri folkets vilje foran Guds vilje, og var alltid trofast mot Gud.
Who was faithful to him that appointed him, as also Moses was faithful in all his house.
3For han er verdig større ære enn Moses, siden han som bygger et hus, har større ære enn selve huset.
#
For han – Det vil si, Jesus. "Huset" representerer menigheten av sanne troende. Se vers 6.
For this man was counted worthy of more glory than Moses, inasmuch as he who hath builded the house hath more honour than the house.
4For hvert hus er jo bygd av noen; men den som har bygd alle ting, er Gud.
For every house is builded by some man; but he that built all things is God.
5Og riktignok var Moses tro i hele hans hus som en tjener, for å vitne om det som skulle bli forkynt.
#
Moses talte til folket det Gud ville han skulle si.
–
And Moses verily was faithful in all his house, as a servant, for a testimony of those things which were to be spoken after;
6men Kristus var tro som Sønn over sitt eget hus. Og hans hus er vi, så sant vi holder fast ved frimodigheten og det håpet vi roser oss av, helt til enden.
#
Sønn over sitt eget hus – det vil si: over Guds hus, som også er hans eget hus, menigheten.
så sant vi holder fast ved frimodigheten – Det vil si, å bekjenne seg til Jesus, og fortelle andre om ham. "For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse."
RomX10:10
og det håpet vi roser oss av – det at vi har himmelen i vente, vi som tror på Jesus som våre Herre og frelser, han som har sonet våre synder.
helt til enden – enten til Jesus kommer tilbake for å hente sin menighet, eller livet ut; det som kommer først.
But Christ as a son over his own house; whose house are we, if we hold fast the confidence and the rejoicing of the hope firm unto the end.
7Derfor, som Den Hellige Ånd sier: 'I dag, om dere hører hans røst,
Wherefore (as the Holy Ghost saith, To day if ye will hear his voice,
8så gjør ikke deres hjerter harde, som ved forbitrelsen
på fristelsesdagen i ørkenen,
#
slik som ved forbitrelsen – da de provoserte Gud. Det holdt på å gå veldig galt. Gud ville på et tidspunkt utrydde alle minus Moses og noen få til, for å begynne på ny med en ny nasjon av "Guds utvalgte folk".
2MosXkapX32 [(Ekstern link.)]
på fristelsesdagen i ørkenen – "Han kalte stedet Massa og Meriba, fordi Israels barn trettet med ham, og fordi de fristet Herren og sa: Er Herren iblant oss eller ikke?"
2MosX17:7
Massa betyr fristelse og
Meriba betyr trette. Gud lar seg provosere. Vantro provoserer Gud, og det å stille spørsmålstegn ved hans ord og hans løfter.
Harden not your hearts, as in the provocation, in the day of temptation in the wilderness:
9der deres fedre fristet meg. De satte meg på prøve, enda de hadde sett mine gjerninger i førti år.'
#
Gud reddet dem fra farer og holdt dem i live på overnaturlig vis alle disse årene.
2-5XMosebok
When your fathers tempted me, proved me, and saw my works forty years.
10Derfor ble jeg harm på denne slekten, og sa: 'De farer alltid vill i sitt hjerte, og mine veier har de ikke kjent.
Wherefore I was grieved with that generation, and said, They do alway err in their heart; and they have not known my ways.
11Så jeg sverget i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile!'
*
Sitatet er hentet fra Salme 91:10-11
So I sware in my wrath, They shall not enter into my rest.)
12Se til, brødre, at ingen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.
Take heed, brethren, lest there be in any of you an evil heart of unbelief, in departing from the living God.
13Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, så ikke noen av dere blir forherdet ved syndens forførelser.
#
Synden er svikefull, for den lurer sine ofre til å tro at ved å følge den, så vil man oppleve noe godt. Men den gjør alltid livet verre for folk, på kort eller lang sikt. Det er ingen unntak fra den regelen. Etter den søte kløen, kommer den sure svien.
But exhort one another daily, while it is called To day; lest any of you be hardened through the deceitfulness of sin.
14For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet.
#
En visshet som er mer enn "bare noe man tror" eller et løst håp. Det er mer som å sette seg i bilen med full overbevisning om at turen kommer til å ende greit; det er noe man bare tar for gitt.
Dessuten: Når man kjører er man fokusert og har mål med turen, der man farer av sted. Samme med kristenlivet, der målet er Himmelen.
For we are made partakers of Christ, if we hold the beginning of our confidence stedfast unto the end;
15For det blir sagt: 'I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke deres hjerter harde, som ved forbitrelsen.'
While it is said, To day if ye will hear his voice, harden not your hearts, as in the provocation.
16For noen av dem gjorde opprør mot det de hørte; for ikke alle som kom ut av Egypt, fulgte Moses.
#
For noen av dem gjorde opprør mot det de hørte – Det vil si, de gjorde opprør mot Guds ord, som ble formidlet av Moses.
for ikke alle som kom ut av Egypt, fulgte Moses – Ved ikke å godta Moses som leder, godtok de heller ikke Guds lederskap. Det advares her mot å ikke følge Jesus, for de som en gang ble frelst.
For some, when they had heard, did provoke: howbeit not all that came out of Egypt by Moses.
17Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?
But with whom was he grieved forty years? was it not with them that had sinned, whose carcases fell in the wilderness?
18Og om hvem var det han sverget at ikke skulle komme inn til hans hvile, annet enn dem som ikke ville tro?
And to whom sware he that they should not enter into his rest, but to them that believed not?
19Derfor ser vi at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.
So we see that they could not enter in because of unbelief.